Ismael A. Hussein til Amal Aden: Definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et nytt resultat

Det var en vakker høstkveld. Folk med paraply over hodet kom til lokalet. Jeg ble ganske våt på den lange veien, og tenkte at dette er det verdt for å møte en slik person. Denne kvelden skulle inspirere meg. Jeg var stolt over denne personen som skulle komme. En norsk-somalisk forfatter ble det sagt. Det hørtes jo motiverende ut for meg som alltid hadde likt å skrive. Fram til nå var denne personen ukjent for meg. Jeg heiet på vedkommende bare fordi jeg var glad at noen lykkes i Norge, og kunne bli en forfatter.

Temaet for kvelden var, eller rettere sagt, skulle være; om integrering og rusproblemer. Jeg lover dere en ting. Det ble hverken om det ene eller det andre temaet. Men mye om andre ting. Usammenhengende. Det starter med «navsomaliere» og sluttet med «navsomaliere». Ingenting over, og ingenting ved siden av. Inne i lokalet var stappfullt av mennesker, unge, eldre, lærere og skoleelever. De var forvirret og stirret på hverandre. Sjokkerte, samtidig tvilsomme. De hadde tilegnet seg en ny og omfattende kunnskap med nøkkelordet: Somaliere er Nav-folk og Nav-folket er somaliere. Enkle historier skulle være hovedkilden for denne kunnskapen. «Hawa sa til meg og Adam sa til meg» ble det sagt gang etter gang. En mannshistorie skulle gjelde for en hel folkegruppe. En kvinnes (Amal Adan) opplevelse av en manns historie skulle gi det riktige bildet av 34 000 personer. Sjeler. Innfødte og ikke innfødte. Klokka tikket og minuttene gikk videre. Foredraget var over og diskusjonen var i gang. Det var enighet og uenighet som alltid. Jeg hadde selv mange spørsmål men fikk aldri noe svar tilbake. Jeg ville vite mer, lære mer og ikke minst få tips om hvordan jeg kunne bli en bedre skribent. Dette ønsket er ikke over ennå den dag i dag.

Endelig var vi tilbake hjemme. Kort tid senere kom beskjeden som nok engang ødela kvelden min. Amal Adan ble truet av de somaliske guttene som hadde vært tilstede. Det var flere ungdommer med somalisk bakgrunn som var på arrangementet. Jeg ringte dem og spurte om noen av dem hadde truet Amal. De ble like sjokkerte som jeg var da jeg fikk høre om dette. Vi var alle krystallklare på en ting. At vedkommende bak truslene burde anmeldes hvis han fantes. Enten av oss eller at noen andre måtte gjøre det. Koste hva det ville koste vil for denne personen? Vi har bedt arrangørene om å spørre henne hvem som sto bak trusselen. Svaret var like nedslående som brutalt. Amal ville ikke avsløre, si hvem. Kanskje det var ingen som truet henne? Eller kanskje hun bare ville være snill mot vedkommende? Noe han ikke fortjener. Spekulasjonene er mange, men sannheten er bare en. Det er aldri for seint å legge frem en sannhet.

Saken var ikke over ennå. Amal hadde noe annet på hjertet. Dagen etterpå sto det på lokalavisen at hun ble truet av noen fra det somaliske miljøet! En! To! Tre! Fire! Fem! Seks! Syv! Åtte!? De somaliske guttene! Skuffende spør du meg? Nei, Nei. Ikke overhodet. Dette var jo den samme språkbruken som på foredraget. Dømmende. Stigmatiserende. Og verst av alt generaliserende med vilje og viten. Somaliere! Trussel! Somaliere! Nav! Somaliere! Trussel! Somaliere!

Til slutt vil jeg sitere Albert Einsteins: definisjonen på galskap er å gjøre det samme igjen og igjen og forvente et nytt resultat. Det å både stigmatisere og generalisere en hel gruppe med enkle historier fra hverdagen din, er både feil og galskap. Enda verre er at du tror dette vil føre til mer integrering, noe som ikke stemmer i det hele tatt. Tvert imot vil det føre til mer fordømmelse mot en gruppe som allerede har en del vanskeligheter, og resultatet blir det samme.

Det som gjør en forskjell er den jobben som gjøres av mange hver dag for å motivere, inkludere og ikke minst hjelpe de som sliter i vårt samfunn. Noen som har hatt stor påvirkning for meg og mange andre med somalisk bakgrunn, er den somaliske studentforeningen SSF, som har gjort et glimrende motivasjonsarbeid for at flere skal ta høyere utdanning. Resultatet er gledelig: det er langt flere somaliere som tar høyere utdanning enn noensinne; og over seksti prosent av dem er kvinner/jenter. Det å snakke opp, fremme disse kvinnene og gi dem større spalteplass i offentligheten, og generelt i samfunnet, vil bidra til mer integrering. Her har Amal noe å lære av SSF og ikke minst mange kvinner å skrive om i tiden fremover. Lykke til videre!!

Del gjerne videre slik at så mange som mulig og Amal Aden får lese det, takk på forhånd!!